Utfør aldri mer enn tre strøk med den maling du har på penselen. To strøk er enda bedre; et strøk fra hver side av penselen.
Et penselstrøk kan enten understreke (skape) form eller retning. Strøk som løper langsetter formen gir dynamikk, det vil si bevegelse og retning. Strøk som traverseres; som er malt på tverrs av formen (retningen) gir dimensjon.
Alt hva du foretar deg med penselen skal beskrive noe. Et strøk kan beskrive rom, dimensjon, bevegelse, lys og/eller (lokal)farge. Prøv å få mest mulig av slik beskrivende substans inn i bildet.
Mange er tilbøyelige til i opplegget (av bildet) å subbe til, sjuske fra seg en komplisert form ved et sted å dekke med noen fargeflekker. Ingen former bør sjuskes unna - har man ikke tid til å gjøre ordentlig rede for tingen, bør stedet heller stå urørt og friste til senere.
Det er viktig å være oppmerksom på, når du blander farger, at noen pigmenter er sterkere enn andre. Du bør lære deg å porsjonere alle fargene du bruker på paletten riktig.
Dersom du har blandet inn for mye av en dominerende farge under modifiseringen av en lysere farge: ikke forsøk å kompensere dette ved å blande inn mer av (kaste bort) den lyse fargen, men ta heller en ny porsjon lys farge, og start på nytt. Bruk denne gang gjerne litt av den «ødelagte» fargeblandingen til å modifisere den nye porsjonen med, og ikke den sterke fargen direkte.
Når du lager fargeporsjoner bør du ikke overblande, men la identiteten til de forskjellige pigmentene komme tilsyne enkelte steder i fargeporsjonen.
Prøv om du kan lyse opp mørke farger uten å bruke hvitt. Prøv en beslekted farge som kan lyse den opp. Hvitt har nemlig en tilbøyelighet til å nøytralisere en farge, og bør derfor i første rekke bare inngå i nøytrale og grå fargeflater.
Ikke lag for store farveporsjoner på paletten (blandinger), for da blir det til at fargen legges på for tykt og at samme farge dukker opp på steder hvor den er unødvendig.
For ikke å overdrive bruken av myke overganger kan du prøve å blande deg til en farge som vil fungere som en bro mellom de to flatene. Dersom du arbeider med et ansikt og føler at kanten hvor lys og skygge møtes er for skarp - da kan du istedenfor å myke til (gni, børste) overgangen - heller blande til en mørk halvtone (kanskje en bakgrunnsfarge) og plassere denne halvtonen langs kanten, på den lyse siden.
Husk, skyggen blir ikke lysere ettersom den nærmer seg lyset - det er lyset som blir svakere (mørkere). Jo nærmere mellomtone(graden) kommer skyggens tone(grad), dess mykere vil overgangen synes å virke.
Bildets ytre territorium skal forstås som den del av et virkelig rom som et bilde (billed-rom) trenger, og burde gjøre krav på, for å kunne fremstå som en helhet (harmoni) i forholdet til seg selv, kunstneren og betrakteren.
Dette er ikke begrenset til begrepet bildets forkant eller like utenfor og framforbi billedflaten.
Billedflaten skal fungere som en utvekslingsflate mellom det indre og det ytre, mellom billed-rom og det virkelige rom, mellom konsept og lesbarhet, mellom giver og mottaker.
For at en utveksling skal kunne være mulig, må grenseflaten ha en viss transparens. Transparens skal her forstås i betydningen formidlings-evne og lesbarhet.
Alle uttrykk har spor fra sin egen tilblivelse, og dersom disse spor (tegn) er lesbare (som betydningsbærere), vil de også bidra til at billedflaten blir transparent.
Slike spor burde også kunne si noe om den prosess (dialog) som har funnet sted mellom bilde og kunstner.
Et spor som ikke leder videre avslutter seg selv, og har derfor ingen signifikant verdi.
Et spor med en gitt retning kan kalles en peker (eller en indikator).
En peker i et bilde fungerer på en måte som et lesbart tegn, uten at den har en fast, gitt betydning.
Et slikt indikator-tegn (peker) er kun lesbart i den forstand at det peker (henviser) til en ramme.
En ramme består av klart definerte visuelle utsagn, og inngår som selvstendige elementer i bildets samlede (lesbare) representasjon.
Syntaksen i et bilde opprettholdes av pekere (de fungerer som bindeledd mellom forskjellige visuelle utsagn). Slik kan bildets lesbarhet forenkles betraktelig.
Et uttrykk fullt av retningsløse spor fører kun til kaos. Dekorasjon er et slikt overflate-fenomen, og leder ingensteds hen.
En uleselig billedflate representerer et stengsel, et absolutt ingenting. Man kan la seg fascinere av en umiddelbar anskuelighet, men kitsch tilfredstiller bare begjærets hastverk.