Forelesningsnotat til uke 37/2001
I dette notatet vil jeg ta opp måten vi leser digital kunst på - for eksempel videoinstallasjon, CR-ROM eller på Internett, sammenlignet med det tradisjonelle kunstverket - for eksempel maleriet eller skulpturen.
Det er fremstilt av én selvstendig kunstner, som produserer ett og ett frittstående, unike og uforanderlige verk i et varig materiale. Det stilles ut i et rom, betraktes av et oppsøkende publikum, kjøpes, konserveres, kritiseres og forsvares mot kopiering.
Dette kaller jeg analog monokunst. Det analoge ligger i det at verket er det det fremtrer som for våre øyne, det er sitt eget medium, det er der umiddelbart. Når vi tar på det, tar vi på selve verket. Det monome ligger i verkets fremtreden som ett avsluttt og fyusisk avgrenset produkt i ett medium.
Disse egenskapene ved den analoge monokunsten er tidligere blitt utfordret, men da stort sett enkeltvis eller på begrensede områder, og mer som utforskningen av dette kunstverkets grenser. Denne utforskningen er et trekk ved modernismen. Noen vil kanskje si at det er selve modernismen å uforske, utfordre, og utvide grensene for den analoge monokunsten. Men det er først med postmodernismen at det tradisjonelle verkbegrepet ble utfordret over bred front på samme tid.
Det vi nå ser er verk som på en rekke områder samtidig bryter med den analoge monokunstens rammer. Det er særlig de nye teknikkene innenfor de elektroniske medier - som PC med bl.a. programmer for digital billed- og lydmanipulering, video, projectorer, TV- og PC-monitorer, CD-ROM og Internett - som har ført til nye verkformer.
Det karakteristiske ved de nye verkene er bl.a. at deres bilder kan bevege seg, inkludere lyd, påvirkes av publikum, ha varighet over tid, reproduseres uten kopiering, foreligg i virtuelle rom, ikke ha noe endelig format eller noen fast utstrekning i rommet, vises i ulike medier osv.
Denne typen billedkunstn kan kalles digital multikunst. Det digitale ligger i verkets eksistens som elektroniske signaler eller impulser. Det multiple ligger i bruken av flere medier og verkets eksistens i et ubestemt antall og versjoner.
Dagens billedkunstnere produserer verk i hele feltet mellom disse fire ytterpunktene - monokunsten og multikunsten, analogkunsten og digitalkunsten.
Analog kunst Multikunst
Monokunst Digital kunst
Monokunstn kan være både analog og digital, multikunsten likeså. Det at kunst er digital, behøver ikke bety at den også er multimedial eller formidles i det virtuelle rom. Digital kunst kan stå alene i én sammenheng, i andre kan den inngå i nettverksbasert kunst. Noen digitalt orienterte kunstnere arbeider alene, noe presenteres i gallerienes analoge rom. Innenfor dette feltet er alle kombinasjoner mulig. Kanskje er det også verk utenfor dette feltet - et eksempel kan være ren konseptkunst - "Stengt på grunn av kunstutstilling". Den digitale kunsten er gjerne hybrid, med trekk både fra mono- og multikunst.
Den følgende gjennomgang sammenligner den helt analoge monokunsten til den helt digitale multikunsten - altså fra venstre til høyere side i diagrammet ovenfor.
Den selvstendige enkeltkunster - der kunstnerens navn blir et metonym for verket ("en Ekeland") - erstattes av et kollektiv, med en teknisk-administrativ stab og med kunstneren som kunstnerisk leder. Adgangen til et felles produksjonsutstyr blir viktig, kunstneren får en produksjonsarena utenfor eget atelier. Dette samarbeidet må koordineres i tid, sted og ressurser, og rollen som produsent, regissør eller prosjektleder oppstår i teamet. Verket knyttes mer til produsenten enn til de skapende - eller heller medskapende - kunstnere. Kunstneren blir mer utøvende enn skapende, og får lønn eller honorar fra prosjekter, ikke salgsinntekt fra kjøpere. Kunstneren blir en frilanser på et arbeidsmarked, en selger av arbeidskraft på et marked for kulturproduksjoner, og ikke av verk på et kunstmarked. Kunstverket blir ikke signert - det får istedet "credit-lines" som på en film. Verket blir et prosjekt, og faktisk i økende grad både planlagt, finansiert og omtalt som det.
Kunstnersubjektet blir mindre tydelig, verkets karakter av "åndsverk" blir mindre klar, opphavsretten blir mer problematisk.
Det analoge mono-verket er fremstilt av kunstneren som ett, frittstående og uforanderlige verk. Bevaringen består i å styrke det uforanderlige, opprinnelige i det. Det nye verket er sammensatt av flere "delverk", som kan være nye eller bearbeidelser av gamle, eller de kan tidligere ha vært enkeltverk eller brokker av slike (spolier), eller ha inngått i andre sammensatte verk, laget av samme eller andre kunstnere. Noen av verkets deler behøver ikke være laget som kunstverk oprinnelig. Det foreligger ingen fast versjon av verket, elementene kan stokkes, endres enkeltvis, det unndrar seg en fast beskrivelse. Et verk kan også skifte medium uten at det skjer noen kunstnerisk bearbeiding: fra datadiskett, fast magnetplate, CD-ROM, utskrift, dataskjerm, vanlig fjernsynsskjerm, videopanel, videobånd, kompaktplate (DVD). projisert mot vegg osv. Fremføreren (formidleren, produsenten, redaktøren, programlederen ossv) får stor innflytelse på kunstverket. Ja, sogar vaktmester eller galleriassitent får det, om de har daglig ansvar for innstillinger og vedlikehold av den tekniske installasjonen og apparaturens justeringer. Verket er ikke ett verk, men et knippe av mulige verk.
Det tradisjonelle kunstverk var utført i en håndsverksbundet teknikk i et varig materiale, det vil si i ett medium. Verkets innhold uttrykkes i det formede materiale, og form og innhold hører uløselig sammen i det som er åndsverket. Det uforanderlige materialet gir verket en uforanderlig form. I det digitale multiverket bæres ikke innholdet av et bestemt, varig og unikt identifiserbart materiale. Det foreligger som synopsis, program, prosjektbeskrivelse, monteringsbeskrivelse, fotodokumentasjon o.l. på papir, magnetbånd, datadiskett eller andre typer faste lagringsmedia. Det trenger et apparat og en installasjon og ofte også en kanal som overfører det fra dets latente tilstand i lagringsmediet til et fremført verk - som ikke en gang behøver å være synlig, bare hørbart. Det fremførte verk er ofte et multimediaverk, der bilder kombineres med musikk, tale, tekst, dans, litteratur, film, animasjon og andre medier. Fremføringen kan medieres gjennom ulike tekniske medier, og med stillbilder, billedsekvenser (animasjon) og/eller bevegelige bilde (video), som igjen kan være avbildninger eller kreerte. Deler av verk, eller ulike verk - kan kobles sammen over digitale nettverk. Det gamle kunstverket er sitt eget umiddelbare medium - det fremstår i sin egen bearbeidede materialitet. Det nye kunstverket er mediert allerede når det med teknisk hjelp gjøres tilgjengelig for syns- og hørselsansen.
I det gamle kunstverket gjaldt en fast estetikk, som tok utgangspunkt i den fast form i det gitte medium. I det nye kunstverket mister hvert medium noe av sin tradisjonelle estetikk: film blir til levende bilder, musikk blir til lyd, dans til bevegelse, litteratur til etkst, skuespilleri til agering, billedkunst blir til bilder, håndverk blir til håndbok eller manual. Til gjengjeld skapes en ny estetikk, når slike multimediaverk blir sammenlignet i tid og rom, slik at noen blir til referanser for andre. Slike kan det oppstå nye hiererkier og kvalitetsstandarder. Men museene og kunsthistorien, som konfronterer det nye med det gamle, holder i gang en diskurs som kobler det nye til det gamle, slik at det nye fortsatt er billedkunst. Når et pissoar og en høyløe kan bli til billedkunst, er det mindre overraskende at video, installasjoner og performance kan bli til billedkunst. Men den estetiske grunnsetning er endret: fra å si at "dette er skjønt" kom vi først til å si "dette er kunst". Nå sier vi "dette er også kunst" eller "dette kan være kunst", eller endog "dette er interessant".
Mens det tradisjonelle kunstverket oftest ble fremvist offentlig i utstillingsmediet, blir det nye kunstverket fremført som forestilling, hendelse, aktivitet, program, spill, innslag o.l. Det nye erket kan ikke bare være til, nøyaktig slik det forlot kunstnerens hånd. Noe må gjøres med det slik at det iverksettes, at det skjer. Verket blir en begivenhet i seg selv, ikke et objekt som inngår i begivenheter.
Det gamle verket er i seg selv sin viktigste dokumentasjon. Det er til for å være som det er. Med det nye verket oppstår behovet for å dokumentere at det har vært fremført, fordi dokumentasjonen kan være det eneste bevist for at verket har eksistert som verk foran et publikum. Gjennom billed- og tekstdokumentasjon blir det begivenheten gjort til varig analogkunst, egnet for tradisjonell utstilling i gallerier. Men dokumentasjon blir aldri en original i analogkunstens forstand - for hva er det "originale" i det dokumenterende fotografi fra en begivenhet? Dokumentasjonen er dere for å tilfredsstille billedkunstinstitusjonens spesielle behov for visualering, bevaring, klassifisering og historieskriving - noe kunstmuseene har behov for for i det hele tatt å være kunstmuseer. Den digitale multikunsten er en trussel mot kunstmuseenes hegemoni som dokumentasjonssenter for kunst - fordi hvem som helst kan "laste ned" hva som helst. Dermed trues også deres hegemoni som kunstinstitusjonens høyesterett. De presses over mot rollen som kunstsengter, og kanskje etterhvert som redaktør eller endog bare arkivar for progammer eller mail på et digitalt nettverk.
Utstillingsmediet gir det analoge objektet en klar brukssammenheng med et koordinert sett av paratekster som tydelig peker det ut som ett unikt verk (galleri, museum, vakter, hvite vegger, sokler, montre, spotlight, etiketter etc.). Paratekstene gjør at objektet krever å bli betraktet som billedkunst. Det digitale multiverket kan fremføres i brukssammenhenger uten tydelige paratekster som peker det ut som billedkunstverk Det opptrer i motetidsskrifter, i utstillingsvinduer, på internett, på torg og kafeer, i TV-programmer som ikke primært handler om kunst, i reklamer og på utendørs reklameskilt, i radio, på festivaler med blandet innhold, på fester av offentlig karakter, på teatercener, i bøker osv.. Det omsettes i bokhandler, i videoforretninger, i Narvesenkiosker til priser som tillater impulskjøp. I noen grad er paratekstene hypertekster - det vil si tekstbrokker knyttet sammen med elektroniske lenker som publikum selv betjener. Peker blir en metafor for paratekst. Den urene brukssammenhengen og de svake eller utydelige paratekstene kan føre til at det kunstneriske ved verket ikke blir oppfattet av publikum, som betrakter verket som underholdning, reklame, debattinnlegg, pornografi, illustrasjon, film. Vi får det noen kaller et svakt kunstbegrep, som egentlig er et resultat av svake paratekster.
Den tradisjonelle utstillingsformen gir verket et forhåndsselektert publikum som som gjennom formidlingens ulike former er forberedt på å se kunstverket. Publikum definerer seg selv som publikum, det vet at "nå ser jeg på kunst". De urene brukssammenhengene kan gi verket et mindre selektert og dårligere forberedt publikum som ikke har søkt sin publikumsrolle, men som tilfeldig eller som resultat av markedsføring er tilstede når verket foregår. Men de kan også gi et publikum som mer kollektivt, solidarisk, sanselig og følelsesladet deltar i fremføringen av verket. Kants "desinteresserte" og reflekterende betraktning kan forsvinne, Bourdieu's barbariske og sanselige konsum kan overta.
Det gamle kunstverket vises i et fysisk rom, med en gateadresse eller i et landskap med gitte koordinater på et kart. Publikum må reise til kunstverket på det sted det befinner seg, som også gir en betydningsbærende kontekst for forståelsen av verket. Det nye kunstverket opptrer i virtuelle rom, der fysiske avstander er eliminert, og verket kan tas inn av enhver som er koblet til et datanettverk. Det samme verket kan opptre simultant - men ikke nødvendigvis likt - i flere fysiske rom. Det nye kunstverket er bare et museklikk unna ens eget hjem.
Det analoge monoverket står stille, og betraktes ved at publikum beveger seg fra verk til verk, og finner det beste sted å betrakte det fra. Det digitale multiverket utfolder seg foran et stillestående eller sittende publikum. Istedet for at et bevegelig publikum kommer til en ubevegelig kunst, foregår en levende kunst foran et ubevegelig publikum. Sittemøblene blir en paratekst som peker mot kunsten.
Det tradisjonelle kunstverket skal ikke berøres. Det fysiske grensesnittet mellom betrakteren og kunstverket er betrakterens øye, og det kan ikke påvirke kunstverket. Det nye kunstverket krever publikums medvirkning - disketter må settes i, apparater må skrus må og manipuleres, formater og farger må instilles, lys og lyd må reguleres, hyperlenker må kobles, bestemte bevegelser må utløse endringer i verket osv. Publikum konsumerer verket ved å manipulere det, også slik at det fremkommer i ulike versjoner, formater, farger osv. Grensesnittet kan være en mus, taster med bokstaver og tall og andre tegn, egne hender, en lyspenn, egen stemme eller egen kropp, svake elektriske spenninger i egen hjerne e.l. Kunstverket kan selv fortelle mer eller mindre åpent om grensesnittet - som i CD-ROM.
Det tradisjonelle verket kan bare kopieres eller reproduseres - og det vil alltid være det originale verket. Det nye verket kan fremstilles, både av produsent og publikum, i et uendelig antall versjoner, både like og ulike, og ingen av dem er originalen. Publikum blir medskapende, ikke gjennom verbale tolkninger, men gjennom sin faktiske påvirkning av kunsverkets form og innhold. Betraktningen blir mer intuitiv, mindre kognitiv. Ingen ser det samme kunstverket
Det tradisjonelle kunstverket har ingen forflytning i tid, bare i rom. Det "står på" hele tiden. Det er fysisk sett det samme hele tiden, og betraktningen kan være både spontan og kortvarig, eller overveiet og langvarig - og kan gjenstas mange ganger. Det nye verket har også en eksistens i tid, fordi det har et startidspunkt og en avslutning. Varigheten i tid kan avhenge av verket selv, og av betrakteren. Det kan slås på og av. Betrakteren må være der når verket "står på". Kunstmediets modus har endret seg fra noe som eksistere i rommet til noe som har en eksistens i tiden
Maleriet eller bronseskulpturen hverken begynner eller slutter noe bestemt sted. Verket er seg selv, fullt og helt, og betraktes som en fullkomment avsluttet gjenstand selv om betraktningen er uavsluttet. Dets elementer eller deler står ved siden av hverandre. Det digitale kunstverket, som video eller nett-kunst, har et begynnersted og/eller ende. Det leses lineært (som en video, der det lineære er skapt av produsenten) eller som hypertekst (som en CD-ROM eller nettkunst, der det lineære blir bestemt av betrakteren), med brokker som selv er lineære. Dets elementer eller deler kommer etterhverandre.
Når noen forteller en historie med handling, er det et skille mellom den tid handlingen (det historien handler om) tar, og den tid fortellingen tar. Som regel tar fortellingen kortere tid enn historien, men ikke alltid. Et slikt skille i tid er det som regel ikke mellom det tradisjonelle maleriet som fortelling, og det det handler om. Og når det er et slikt skille, er det ikke stort. Handlingen er vanligvis frosset fast til samme øyeblikk som fortellingen og til samme blikk som betrakteren. Det narrative får liten vekt. I det digitale multikunstverket faller fortelling og handling vanligvis ikke sammen i tid - fortellingen kan vare både lenger og kortere enn handlingen, og falle sammen i tid. Det narrative (handlingsforløpet) får stor vekt, kunstverket får en fotograf, en forteller, en dramaturg, en regissør og en "klipper" - og ofte er det betrakteren som ivaretar en eller flere av deres funksjoner.
Det tradisjonelle maleriet - til og med Munch - er utført under et selvpålagt krav om at bildet skal fremvise en enhet i tid (det skal bare være en scene), sted (det skal bare være ett perspektiv - ett rom), uttrykk (alle menneskelige uttrykk i bildet skal bidra til samme historie, tema eller stemning, psykologisk sett), form (alle former og all materialbruk skal bygge opp under bildets tema eller innhold og ikke bryte ned hverandres virkning) og handling (bildet skal bare ha én historie og én fortelling).
Det digitale multikunstverket kan bryte med ett, flere eller alle disse enhetskravene. Betrakteren kan være den som foretar bruddet ved å gripe inn i dets struktur via grensesnitt som tillater endringer av verket. Noen verk forutsetter slik inngripen for overhodet å bli fremført som verk.
Overfor det tradisjonelle kunstverket gjelder det faste kriterier for bedømmelse og kritikk. Enhver kritiker kritiserer det samme kunstverket, både synkront og diakront (det ses her bort fra restaureringer og lignende endringer). Data-alderens kunstverk unndrar seg faste kriterier for kritikk. Ingen kritikere ser det samme verket. Den nye kritikken må ta hensyn til flertydighet. Kritikken må rette seg ikke bare mot verket, men mot dets bakenforliggende programmer, den apparatur eller teknologi som styrer dets fremvisning, dets skiftende form og innhold, og mot brukssammenhengen, paratekstene og den institusjonelle ramme for fremføringen. Formidlingens form (paratekstene) og innhold (kontekstene) vil måtte bli viktigere som gjenstand for kritikken. Derfor vil retorisk analyse bli viktig i kritikken i tillegg til den estetiske dømmekraft.
Malerier og skulpturen er objekter som kan selges og kjøpes, og kjøperen kan - med noen få begrensninger - anbringe det etter eget ønske. Kunstneren kan oppnå stor økonomisk uavhengighet og handlingsfrihet, både fra salg og åpne stipendier. Det digitale multikunstverket kan ikke kjøpes, bare betraktes eller oppleves gratis eller mot betalt billett til en fremføring eller ved kjøp av en versjon på en potensielt masseprodusert diskett eller tape, eller abonnement på adgang til et nettsted. Store produksjonskostnader gjør at det må sikres støtte på forhånd før produksjonen kan begynne - og kunstnerne står som de viktigste sponsorer gjennom avkall på egen levestandard og prioritering av kollektive løsninger på produksjon og finansiering. Prosjektsøknader blir finansieringsgrunnlaget, ikke det ferdige resultat - men det ferdige resultat får stor betydning for hvordan neste prosjektsøknad blir behandlet. Kunstnere mister økonomisk uavhengighet.
Den anloge monokunsten fremstilles av kunstneren for egen regning og risiko, på kunstnerens private atelier. Kostnadene er lave, regnskapet salderes mot kunstnerens eget arbeidshonorar, som regel med dårlig resultat. Den økonomiske risikoen bak hvert verk er liten, men samlet er den stor. Den digitale multikunsten fremstilles under et kollektivt ansvar, med forhåndsbevilget prosjektstøtte eller etter oppdrag fra en produsent som står økonomisk ansvarlig. Det har store produksjonskostnader, høy økonomisk risiko og krever betydelig investeringer i produksjonsapparat og markedsføring. Produsentene blir viktige personer, kunstnerne må nedlegge arbeid i salg av prosjekter til offentlige fond, formidlere og private sponsorer. De evaluerende, innstillende eller bevilgende instanser får stor makt. Det økomiske systemet kommer til å minne om det frie teatergrupper, filmarbeidere og frie dansegrupper arbeider under.
Er versjoner av verket til salgs, er prisen vanligvis lav - litt høyere eller lavere enn det en billett til en rockekonsert koster. Det enkelte verk får ikke bare en kjøper, men flere eller endog mange. Kunstverket blir et eksklusivt masseprodukt - som gir opphav til ulike diskurser, kritikker, samtaler og bruksformer. Formidling, markedsføring og distribusjon blir ett: Internett, videoforretning i videokjede, Narvesen, festivaler, bokhanlere etc. Kunstverket blir ikke et investeringsobjekt, men et livsstilsobjekt - men med samme betydning som distinksjonsmiddel.
Maleriet og skulpturen kan både kopieres og reproduseres. Det skilles mellom original, eksemplar (for grafikk), kopi og reproduksjon (selv om skillet av og til kan være vanskelig for noen). Bare originalet (for grafikk eksemplaret) regnes som det egentlige kunstverket. Det digitale kunstverket har ingen original, bare en "master" som kan brukes som utgangspunkt for produksjon av et ubestemt antall verk - som både kan være forskjellig fra hverandre og fra "masteren".
Maleriet er avgrenset av sin ytre ramme eller sin blindramme. Verket er tekstfritt. Det digitale multiverket har ingen fast ramme - fordi det ikke har noe fast format. Rammen for en video kan være monitorens skrog rundt en dataskjerm, eller den mørke veggen rundt det lyse og flimrende bildet fra en projeksjon. En installasjon eller en performance har ingen faste rammer - den gis av det rommet de vises i. Grensene for verket kan blir tegn og symboler på en dataskjerm - ofte ikoner. Det er der innrammet av tekster, ikoner og andre tegn - paratekster - som ikke skiller seg ut fra de som omgir hvilket som helst skjermbilde
Partly mirrored by artematrix.org to ensure online availability of important texts at all times. We have all experienced unfortunate downtime on servers when texts are needed the most, and apologize if this service should be considered a violation of any copywrite claims...
