Programvare er allerede i ferd med å bli en kunstform med egne kunstpriser, rapporterer Geert Lovink (bildet) fra mediefestivalen «Transmediale» i Berlin.
|
|
Det hevdes at dataprogrammering vil bli vårt århundres kunstform. Det har meldt seg krav om at det blir innført en Nobelpris for programvare. Prisutdelinger og konkurranser har begynt å komme, på samme måte som det i sin tid skjedde innenfor webdesign. Imidlertid har vi foreløpig ikke hatt noen debatt om hva som skal forstås med fenomenet. Hva forstår vi med en kunstnerisk, sosial, nyskapende eller kontroversiell programvare? Det eneste som er sikkert, er at det nærmest har gått inflasjon i bruken av betegnelsen «software», en term som tidligere var forbeholdt programmerere og IT- eksperter. Og Berlin akter nå, i tråd med termens betydningsutvidelse, å bli Europas kulturelle «programvare-hovedstad».
«Programvareindustrien har eksistert siden midten av femtitallet», skriver Martin Campbell-Kelly i sitt bidrag til Dagstuhl-seminaret om denne industriens historie. «Inntil rundt 1970 var det liten oppmerksomhet omkring den. Dette henger sammen med dens beskjedne omfang.» Det var ikke før på syttitallet at denne industrien begynte å få synlig betydning. I åttiårene økte fortjenestemarginen til tjue prosent eller mer, og innen år 2000 hadde programvare rukket å bli en milliardforretning.
Programvare som separat virksomhet brukte mer enn førti år på å nå den kunstneriske og kulturelle sektoren. Men i dag blir den oppdaget som et felt av interesse for kunst- og mediafestivaler, for kuratorer og kritikere. Tidligere utførte kunstnerne kun et minimum av programmering i forbindelse med sine multimedia-arbeider eller nettsteder. I de aller fleste tilfellene ble dette arbeidet besørget av egne programmerere. Det er bare i det siste at «kunstnerisk» eller «sosial» programvare, skrevet og utviklet av kunstnere, har begynt å få en større utbredelse. Til grunn for denne utviklingen ligger den økende betydningen av redskapene som benyttes i utformingen av de virtuelle verdener. Programvare er ikke noe nøytralt medium, men et redskap som virker bestemmende inn på verket i en helt annen utstrekning enn hva for eksempel blyanten gjør i forhold til tegningen.
Én ting er å forstå programvarens ideologiske og estetiske betingelser ved å dekonstruere den. En slik «programvarekritikk» vil det alltid være et behov for. Dog er det noe helt annet å programmere din egen applikasjon, nettleser, eller å kode et javascript.
På Berlins nye mediafestival, «Transmediale» (http://www.transmediale.de), som fant sted i februar, ble det arrangert to paneldiskusjoner om sosial og kunstnerisk programvare. En lang rekke spørsmål ble drøftet: I hvilken grad er strukturene og mulighetene i det teknologiske samfunnet bestemt av programvare? Hvordan vil fremtidens politiske prosesser være sosialt designet? Vil den politiske representasjonen bli like virtuell som online-stemming? Hvordan kan programvare benyttes, ikke bare for å understøtte, men også for å katalysere sosiale prosesser? Hvordan vil sosialt ansvar og forpliktelse i fremtiden bli formet når vi har en menneskelig omverden som er preget av anonymitet og flytende identiteter? Har programvare utelukkende en instrumentell funksjon - og er datakode et genuint kunstnerisk materiale på linje med maleri og digitale bilder?
Mange av deltakerne i Berlin var misfornøyde med debattene og presentasjonene. Nøkkelprosjekter som «Webstalker», vinneren av WebbyAward, ble ikke godt nok presentert. Debattene var ikke særlig fokuserte. Men festivalen var en bra start.
«Transmediale.01» organiserte også den første priskonkurransen hvor det ble gitt utmerkelser til kunstnere som «verken er "interaktive mediakunstnere" eller "nettkunstnere", men som har kode som sitt estetiske materiale og programmering som sin uttrykksform.» Festivalens definisjon av programvarekunst, var at «denne innbefatter prosjekter der egenprodusert programvare ikke bare er et funksjonelt verktøy, men i seg selv er en kunstnerisk frembringelse. Det er vår hensikt å skape en debatt om programvare som motor for kulturell nyskaping.» Prisvinnerne ble Netochka Nezvanova (NL): «Nebula.M81» (http://www.eusocial.com) og Adrian Ward/Signwave (UK): «Auto-Illustrator» (http://www.signwave.co.uk).
Men Berlin har mer å by på. Fra 11. til 13. oktober blir oppfølgingssesjonen holdt av en konferanse om kultur og «open source»- programvare, kalt «Wizards of OS» (Operating System). Den første, arrangert i juli 1999, ble en stor suksess, og åpnet for dialog mellom kunstnere og Linux-programmerere.
Senere i år vil «The Fifth International Browserday» bli markert i Berlin, i Øst-Berlins «Volksbühne» i begynnelsen av desember. Denne konkurransen for mediadesign-studenter, har også som intensjon å overbygge kløften mellom kunst og teknologi. Den er organisert av Mieke Gerritzen fra http://www.nl-design.net, og den er åpen for alle.
Nærmere opplysninger fås på http://www.internationalbrowserday.com.
Så, alle dere som har interesse for programvare og kunst: - Einsteigen bitte, zurück bleiben, nächster Halt Berlin Alexander Platz.
|
Geert Lovink (1959) er en medieteoretiker og «Internettkritiker» fra Amsterdam, som nå bor i Sydney. Han har master i politikk fra Universiteit van Amsterdam og er medlem i Adilkno, en gruppe av medie-intellektuelle som ble dannet i 1983. Gruppen har utgitt en rekke bøker, slik som «Empire of Images» (1985), «Cracking the Movement» (1990), «Der Datendandy» (1994) og «Elektronische Einsamkeit» (1997). Boken «Hör zu oder stirb!!» (1992) er et soloprosjekt. (Se forøvrig lenke nedenfor.) I september 2001 planlegges Lovinks bok «Uncanny Networks» utgitt på Pluto Press Australia, og for øyeblikket jobber han på en bok om nettkultur og -kritikk som vil komme ut på MIT våren 2002. Han har vært redaktør i det amsterdambaserte kyber-magasinet «Mediamatic» (1989-1994) og i piratradioen «Radio Patapoe». Han har vært med på å danne «De digitale Stad» (Den digitale byen) (http://home.dds.nl/) og aksjonen «Press Now» (http://www.dds.nl/pressnow/) til støtte for uavhengige medier i Sør-øst-Europa. Lovink er aktiv på konferansefronten og har blant annet vært med på å organisere «Wetware Convention» (Amsterdam 1991), «The Next Five Minutes» (http://www.n5m.org/, Amsterdam, 1993, 1996 og 1999), «Metaforum» 1-3 (http://www.mrf.hu/, Budapest, 1994-96), «Ex Oriente Lux» (Bucuresti, 1993), «Metaforum I/II/III» (Budapest 1994-6), «Ars Electronica» (http://www.aec.at/, Linz, 1996 og 1998) og «Interface 3» (Hamburg, 1995). Sammen med Pit Schultz dannet han i 1995 «Nettime» (http://www.nettime.org/) som både er en e-postliste, en rekke av møter og publikasjoner. I perioden 1996-2000 har Lovink for eksempel vært forsker ved Amsterdam new media center De Waag og Society for Old and New Media (http://www.waag.org/), og foreleser ved medieskolen IMI (http://www.iminet.ac.jp/). Han er nå tilknyttet Sarai (http://www.sarai.net/), et nytt mediesenter i Delhi, hvor han er rådgiver og har ansvaret for publikasjoner og internasjonale utvekslingsprogrammer. Han har deltatt på midlertidige medielaboratorier under «Documenta X» i Kassel (http://www.medialounge.net/) og hos Kiasma i Helsinki (http://www.kiasma.fi/temp/). |
Oversatt av Arne Stav. Oversettelsen er publisert med forfatterens tillatelse.
Foto: Bart Tunnissen.
Les også:
Transmediale.01 - programvaredesign en ny kunstform?
Algoritmer og dobbelkompetanse
Relaterte lenker:
Nettime
Tekster av Geert Lovink
Partly mirrored by artematrix.org to ensure online availability of important texts at all times. We have all experienced unfortunate downtime on servers when texts are needed the most, and apologize if this service should be considered a violation of any copywrite claims...
