Det kom som regel da. Når han følte det var godt å være til. Likevel visste han aldri når. For det kom skjelden slik. Nei. Det kom totalt uventet. Stillferdig og knusende. Ofte som sårende bebreidelser sagt i avvisende hjelpeløshet. Som små synspunkt og meninger. Saklig dokumentert uten empati. Om og om igjen.
Slik vokste tiltalen. Mistenkt for løgnaktighet og ofte arrestert for å ha motsagt seg selv. Ting i forbindelse med hans nære fortid ble ført som ugjendrivelige bevis. Og forsøk med forklaringer forsterket bare mistroen hos motparten. Tiltakene var så treffende at til slutt orket han ikke mer.
Etter å ha mistet besinnelsen ble taktikken endret. Alt slo tilbake. Han ble definert som uforutsigbar, syk og manipulerende. I en oppløst tilstand av tvil, nerver og redsel vokste troen på at prosessen mot ham var nødvendig.
I mellomtiden var han blitt en fremmed for henne. Hun kjente ham simpelthen ikke lenger.