Om jeg nå satte igang å skrive en tekst som skulle redegjøre for hva jeg holder på med og hvorfor jeg gjør det og hva jeg leter etter – så ville resultatet fort bli en konstruert samling av mer eller mindre gjenkjennelige setninger påpyntet triumferende sitater og lånte utsagn i et forsøk på å virke overbevisende om noe jeg egentlig ikke hverken aner retning, rekkevidde eller mulige konsekvenser av. Og hvor kanskje ethvert spørsmål om betydning i utgangspunktet ville ødelegge det å skulle skrive tekster om eget arbeide.
En annen personlig innvending mot bruk av sitater i tekst, er at tankerekkene skulle la seg tyranisere for mye av de sitater som til enhver tid måtte falle meg inn. I tillegg ville jeg da også måtte stå til ansvar overfor alt det andre jeg har lest og som jeg ikke makter å holde ordentlig rede på. Tanken på at noe engang har vært sagt før av andre skal ikke få hindre meg i å si noe lignende selv. Det finnes nemlig lite logikk i at uvitenhet om andre skulle gjøre meg selv mindreverdig, eller tilsi at det jeg selv synes er viktig, ikke er det. Det holder for meg om en tekst formidler noe, og til det trenger den ikke bevise noe som helst. Å bruke tid på slikt ville føre til en helt uholdbar skrivesituasjon og dermed ødelegge hele prosessen.
Hva om jeg kunne leke med tekst slik jeg leker i arbeidet mitt. Som et barns begynnende lek med språk. Forholde meg til teksten min omtrent som barnet må forholde seg til disse forunderlige lydene som voksne ofte kombinerer med rare fjes og bevegelser. Alt ettersom. Og som på underlig vis etterhvert forventes å skulle knyttes til meninger og flere utvidede forståelser. Sånn litt etterhvert… og avhengig av situasjonen eller hvem som er på besøk og står gestikulerende bøyd inn over barnesengen. Dette fenomenet som gradvis forteller mer og mer eller simpelthen viser seg å bety noe helt annet enn det gjorde for en stund siden. Voksne er rare sånn. Tenk å kaste bort masse tid på å presisere ting som likevel er mer spennende når man ikke helt aner hva de er eller virkelig går ut på.
Jeg vil nok likevel aldri kunne finne ut hvorvidt en ting eller et forhold er slik jeg tror det er. Det vil si hvorvidt dette eller hint er i nærheten av noe som kan kalles virkelig eller sant.
Personlig brukte jeg nok mitt første ord else (eller noe i den retning) ene og alene for å smake på lyden (og etterhvert for å finne ut hva som ville skje når jeg gjorde det), enn for å finne ut hva det betydde eller hva meningen med lydene skulle være. Selv om det litt senere ble navnet på min nye lillesøster. Slik fikk lyden riktignok etterhvert en mening, også etter at jeg lærte å skrive.
Selv om dette ordet forlengst var etablert med en rekke forståelser i tillegg og utover det å være en grei måte å få min søster til å vende hodet sitt mot meg når jeg sa else, så hadde det i tillegg dessuten lenge vært ladet med en følelse av selv å være glemt av min mor. Men også begreper som jente, en annen og sølete måte å spise på, lengre hår og fletter og mye annet lå i dette else. I disse lydene, bokstavene, navnet og hvem det på en måte tilhørte.
Senere oppdaget jeg at det fantes andre språk hvor enkelte ord (tekst) ved første øyekast virket kjente, men som nå hørte sammen med helt andre lyder (uttale), og ofte hadde de nå også andre betydninger.
Jeg er et fritt selvstendig menneske med rett til å forandre mening selv midt i en setning. For er det ikke ofte slik at oppdagelser og ny erkjennelse kommer mens man snakker, og er en følge av å bruke språket?
Enten jeg tenker stille inne i hodet mitt eller gjør det samtidig, om enn noe mer langsomt, med lyd, så er det på en måte ikke annet enn to sider av samme fenomen. Slik er det nok også når det langsomt og møysommelig skal skrives med tanker som utålmodig reiser videre men som samtidig må holdes tilbake. Nye tanker som utålmodig må vente på at tenkte tanker skal bli ferdig formulert.
Kanskje henger også dette sammen med muligheten for et indre språk, og at det dermed finnes ytterligere komplikasjoner (i oversettelsen) mellom det ytre og det indre språket, mellom de indre og de ytre tanker, mellom det ordløse flytende åpne og det mer rigide gramatikk og begrepsavhengige apparat vi bruker når vi henvender oss til andre.
Kanskje: En tanke som styrer selve skrive-motorikken. En annen tanke som fortløpende vurderer skriveresultatet. En tredje tanke er kanskje til og med opptatt med det som egentlig burde vært skrevet men som ikke er klart nok for den tanken som skriver. Og samtidig så tenker jeg kanskje til og med tanker som vurderer og sammenligner det som tenkes (lenger framme)… som man også tenker på, og som helt sikkert er det viktigste. Det er mye å tenke på uansett.
Arbeidet med å skrive en tekst vil dermed kanskje kunne betraktes som et samspill mellom flere lag av uferdigheter (prosesser) som forsøksvis skal utprøves mer eller mindre samtidig.
En slik aktivitet hvor skrift og tanke skal gå hånd i hånd vil altså måtte bli mer tidkrevende enn den noe enklere øvelse det er å tenke høyt.
Om jeg derimot sitter i stille ettertanke vil det ikke bare være rom og tid som blir borte, men også språket. Jeg reiser da på en måte fortere enn den enkelte tanke er (tenkt?) ferdig fordi tankene nå ikke engang skal formes i ord eller begrep. Kanskje trenger de her heller ikke til slike avgrensninger i betydning (i den forstand) vi vanligvis forventer våre tanker skal ha.
Tanker som fortløpende skal omgjøres til tekst er underlagt regi og editering.
Hvor konsekvent eller entydig (klar) er slike endringer? Eller sagt på en annen måte, hvor enerådende er den tanken som går foran teksten i forhold til den tanke som det endelige nedskrevne resultatet beskriver? Er det ikke slik at (spor av) prosessen, det vil si de ting som er kommet på papiret også i stor grad styrer tanken videre? Det man var i ferd med å tenke kommer på en måte på avveier (på grunn av det kaos som oppstår når man forsøker å dokumentere det som tenkes, og samtidig ønsker å oppnå en høyere grad av presisjon enn det som var tilfelle når tanken først ble tenkt).
Halvferdige, påbegynte setninger kan føre til endringer av en tilsynelatende ferdig tenkt tanke. Selv om en slik halvferdig setning (tanke) senere endrer seg til det ugjenkjennelige, kan den opprinnelige påbegynnelse ha påvirket endringer som blir stående andre steder (utsagn i form av setninger og avsnitt) selv om disse endringer ble framtvunget av en oppfatning man lenger ikke har; men som for en liten stund (midlertidig) var gyldig (sann) en eller annen plass i en halvferdig tanke (setning) ***---som det ikke lenger finnes klare spor av i den til enhver tid foreliggende tekst.
Eller også endrer vi det påbegynte (den første delen av en setning eller et avsnitt) for dermed å modifisere betydningen slik at dette nå istedet kan lede fram mot en ny oppfatning (mening) man kom fram til mens man var i ferd med å skrive og tenke ferdig (videre).
Og så skal det i tillegg kanskje likevel skrives noe om hvorledes man kom fram til den "endelige" forståelsen (meningen) man i skrivende stund satt inne med. Om og om igjen. Nye erkjennelser og nye endringer. Slik rotes vanligvis tekstene mine til for at resultatet skal bli forståelig i henhold til en eller annen konvensjon.
Å forklare i etterkant med ytterligere konstruksjoner (setninger) hva man mener ledet fram til det man påstår, er ikke det samme som å la spor av de opprinnelige forsøk i teksten tale for seg. For det er jo aldri sikker man selv oppdager hva som egentlig skjedde og som virket til at oppfattelsen ble endret… eller om den i det hele tatt ble anderledes enn det som først ble forsøkt sagt eller påbegynt.
På denne måten ødelegges også (mer eller mindre) alle direkte spor av den reelle prosessen som har foregått og som førte til endringen(e).
Og nettopp prosessene (arbeidet mitt) er det jeg vil skrive om. Ville det da ikke være riktig å la teksten min framstå gjennom spor av prosesser på lignende vis som den måte jeg arbeider på?
Som en lek med betydning, virkelighet og forståelse.
Hva er det som interesserer og opptar meg? Hva handler egentlig arbeidet mitt om, og hva er det jeg mener det går ut på? Eller hva handler jeg selv om?