Intervjuet av Lars Bang Larsen (kunsthistoriker og kurator fra København) våren 2001 i forbindelse med avgangsutstillingen ved Kunstakademiet i Trondheim.
Lars Bang Larsen: Du arbejder så at sige med den digitale revolutions historie. Din hovedpointe er vel, at den slet ikke er en revolution, et paradigmeskifte, men at den - hvis man laver en elementær arkæologi på feltet - beskriver en i grunden forudsigelig udvikling fra det analoge paradigme. I din egen fyndige formulering om modsætningsparret analogt - digitalt hedder det: "Det digitale er likevel mer enn en teknisk term for å beskrive systemer og media avhengig av elektronisk data behandling, akkurat som det analoge beskriver noe mer enn et system for proporsjonal representasjon." Hvis jeg forstår dig rigtigt påpeger du altså, at der er en redundans inden for både det digitale og det analoge, som du bruger til at tale om indhold og menneskelige relationer. Kan man sige at du arbejder med en kritik af digital formalisme, hvor mediet overskygger indholdet?
Jens Laland: Det digitale handler først og fremst om (et) språk. En måte å uttrykke seg på. Et universal språk som mennesket nå forsøker å innskrive sin verden i. Slik betraktet er kanskje det digitale en forutsigelig utvikling fra (og et samspill med) de mengder av analoge beskrivelser og fortellinger som allerede finnes. Disse analoge tilstander blir nå ihvertfall i økende grad omskrevet (gjenfortalt) ved hjelp av et binært språk bygget opp av to "ord" (tilstander) alene; nemlig det som er, og det som ikke er. Det virkelig revolusjonerende i forbindelse med dette er nok likevel at mange fortellinger, hver i sin opprinnelige (analoge) form, nå kan presenteres gjennom et felles medium, datamaskinen. Denne maskinen leser (behandler) alle historier likt, enten de er økonomiske regnskap, maskinens eget operativsystem, vektorgrafikk, lyd, prosessstyring, tekst eller bilder. Derfor er det nødvendig som kunstner også å kunne eksperimentere med (avdekke, synliggjøre) formale aspekter knyttet til denne teknologien. Hva består det spesifikt digitale i når man presenterer digital kunst eller kunstverk av elektronisk art? Det er dette jeg ønsker å formidle; for virkeligheten er mer enn effektfulle virkemidler, kommunikasjon eller nettverk.
LBL: Man kan argumentere for, at du arbejder med en adskillelse af form og adfærd. En stor del af medieteorien de sidste 20-30 år har jo netop gået ud på at mediernes fremtrædelsesformer og fremmedgørelsesformer er mere eller mindre overlappende. Altså at medierne masserer humaniteten ud af os, som Marshall McLuhan sagde. Her hævder du altså, at mediernes natur er forholdsvist stabile. Det er vel det, du ironiserer over i dit "mediaeval" projekt, hvor du kollapser de engelske ord for "middelalder" og "medier". Men hvad så - har mennesket i grunden en autonomi i forhold til de medier det bruger? Er mennesket en evig og uforanderlig størrelse?
JL: Jeg arbeider i den tro at alle ting henger sammen; at helheten er større enn summen av delene den er sammensatt av. Det kan likevel være nyttig å betrakte enkeltforhold hver for seg når vi leter etter det som måtte befinne seg inn i mellom. Det vil si disse virtuelle rom som utydeliggjør kjennetegn som før eksisterte mellom tradisjonell form og bruk (adferd). Når jeg hevder at medienes natur er forholdsvis stabile så må dette sees på bakgrunn av at multimedia situasjonen langt på vei er utilsiktede konsekvenser av den digitale teknologiutvikling. Hvorvidt mennesket er en evig størrelse vet jeg ikke, men våre behov har til alle tider vært forsøkt tilfredstillet ved hjelp av det som er for hånden. Det vil si, ved misbruk oppdages andre anvendelsesområder for et og samme redskap. På denne måten tror jeg at svaret på nye behov (lengsler) oftere finnes like utenfor mulighetenes ytterkant, enn hva man til enhver tid vet finnes i en kjøkkenskuff. Slik åpnes det opp for nye muligheter samtidig som vi forblir suspended in a multi-mediaeval state of unfinished affairs.
LBL: Kan du fortælle om dit projekt med at konstruere en computer, udelukkende med brug af analoge elementer? Det er et Kaspar Hauser-agtigt forehavende, i og med at det er en uautoriseret rekonstruktion af vor tids største fortælling, og mest dominerende sprog; eller i det mindste mest dominerende kommunikationsmiddel.
JL: Dette prosjektet er først og fremst ment som en undersøkende prosess i forbindelse med en formal kritikk av det som gjemmer seg bak begrepet digital kunst. Skal bilder som males med en spesiell type pensler klassifiseres som grisebust kunst eller fortsette å bli forstått som maleri? Er det for eksempel i det hele tatt mulig å formidle (synliggjøre) det spesifikt digitale som selvstendig kunstnerisk uttrykk? Det er nemlig et slikt eventuelt grep jeg leter etter. Når det gjelder selve processoren (maskinhjernen) jeg arbeider med, så skal den utelukkende konstrueres ved hjelp av transistorbaserte komponenter (enkle, integrerte kretser) som hver for seg ikke gjør annet enn å lede eller ikke lede strøm. Det vil si logiske porter som kan åpnes og lukkes ved hjelp av tilførte styrespenninger. Svært forenklet kan vi da si at strømmen over portene betraktes som data, mens de tilførte styrespenningene (signalene) tjener som maskinens kode (instruksjoner).