Normalt brukte en tur innom biblioteket ta den tid det tok å gå rolig og drømmende langs alle hyllerekkene. Skjelden mer enn det, og bøkene rørte han ikke. I dag var det annerledes. Han hadde fått øye på henne med det samme han kom inn. Selvfølgelig så han fremmede og nye ansikter hver eneste dag. Derfor gikk han hit. Han likte å føle seg trygg, som en av de andre. Men dette ville slå sprekker den dagen han lånte sin første bok. For ham var det skrevne som ikke ble sagt en stor utenkelig tanke. I dag tenkte han ingenting. Han var blitt stående altfor lenge på et og samme sted mellom to reoler. Med hodet over en bokrekke studerer han det vakre ansiktet hennes gjennom bøkene uten selv å bli sett. Han forsto egentlig ikke hva han gjorde. Ikke der og da. Ikke før han begynte å tenke igjen. Men da var det allerede forsent. Hun hadde oppdaget ham. Livredd tok han blikket til seg og lukket ansiktet. Hun hadde sendt ham et smil, ristet på hodet og gått videre. Selv ble han stående og visste ikke hvordan han skulle klare å forsvinne uten at noen la merke til det. Alle de andre stirret på ham, og de kjente hverandre, det var han sikker på. Nå var han det. Kom han seg bare ut herfra skulle han aldri tilbake. Hva trengte han disse bøkene til? Han kunne tenke seg å reise. Ta toget med ukjente bakhoder foran seg. Bakerst i en vogn, om natten, allerede i kveld, komme seg vekk.
Ved utgangen stod hun bøyd over ryggsekken sin. I den hadde hun alt hun mente var verd å ta vare på. Nesten to år var gått, men idag hadde hun bestemt seg. Hun ville forsøke å få utgitt en bok. Med fortiden bak seg skulle hun starte på nytt. Uten å se seg for gikk han bokstavelig på henne ute i gangen. Før hadde han trodd han kunne gjøre seg selv usynlig. Nå ville han mer enn gjerne ha vært det. På uklart vis hadde han greid å ta seg for idet han fallt, men de havnet likevel begge på gulvet, hun øverst. Virkeligheten stoppet og ble til et fotografi av en mulighet. En plutselig katastrofe, noe utenkelig, bandt ham i dette øyeblikket sammen med henne. Sammen med skammen, fornedrelsen og det totalt ukjente. Sammen med historier på film. Riktignok kunne han omfavne sin egen mor, men dette skjedde ikke ham. Ikke på ordentlig og ikke så pinlig som dette. Han var forvirret og usikker. Og så ble han redd. Rasende begynte hun å le idet hun ustødig løftet overkroppen opp med armene. Dette gjorde at underlivet hennes kom litt nærmere hans og nå lo hun ikke lenger. Meget upassende lå han nå med en kraftig ereksjon. Og hun visste det. Uten en lyd, men helt synlig begynnte han å gråte av fortvilelse. Kanskje var det pinligheten som gjorde at ingen av dem våget å røre seg først. Situasjonen ble til en evighet. Til flere sekunder, hvem var han? Forvirret ble hun liggende uten å vite helt hva hun gjorde eller hva hun skulle si. Han så ganske snill ut og kunne være på hennes egen alder. Dessuten var hun smigret over at han hadde stirret så hengivende på henne der inne. Selvfølgelig, hun hadde kjent ham igjen på øynene. Nå fikk hun hjertebank og kjente spenningen økte i mellomgulvet. For å komme løs trekker hun først til seg bena med et kne på hver side av ham. Deretter skyver hun seg opp i sittende stilling. Men da oppdager hun hva hun har gjort. Kjolestoffet kan umulig ligge slik det burde. Sansynligvis satt hun nå over ham i bare trusen. Begge kjente godt hvordan form og hudfolder tilpasset seg hverandre. Dette er helt nytt og ukjent for ham. I åpenbarelsens øyeblikk bruker han øynene. Hun er der fremdeles, og da hun oppdager ham, trekker hun gispende luften. Bankingen sprer seg til armene og hun lukker engstelig øynene for ikke å røpe seg. Hun kom seg fort opp på huk og hjalp ham deretter skjelvende opp i sittende stilling.
- Uff, sa hun endelig så rolig hun kunne.
- Det var dumt av meg å stå slikt midt i utgangen.
Han sa fortsatt ingenting, men forsøkte seg med et smil. Selv om han egentlig ikke var sikker trodde han at noe hadde skjedd. Så bøyde hun seg forover og grep ham nølende etter armene.
- Unnskyld, sa hun stille, men så litt tydeligere:
- Unnskyld. Jeg skal hjelpe deg opp.
I samme øyeblikk startet virkeligheten igjen, og de var plutselig tilstede hos hverandre på en helt annen måte enn før. Han spillte en rolle. Seg selv. Igjen ble han forvirret, og det var kanskje derfor hun kysset ham. I en tilstand av overmot. Han rakk såvidt å reagere da hun kysset ham enda en gang. Den tredje gangen tok armene hans et godt tak i henne. Og holdt seg ordentlig fast. Han kom til å besvime. Det var han sikker på. Men han var ikke redd. En underlig og ukjent følelse av trygghet gjorde ham nummen i hele kroppen. Han følte seg inkludert i noe utenfor seg selv. Som en del av noe større. Han ville komme tilbake og få seg lånekort. Han kjente tungen hennes komme inn mellom leppene. Åpnet han munnen litt i et forsøk på å vike unna eller for å slippe henne til? Det visste han ikke helt. Ikke enda. Dette var den lykkeligste dagen i hans liv. Han skulle låne bøker. Det visste han nå. Han måtte bare ikke slippe henne. Da ville han falle. Hun ville låne tungen hans. Og uten at han var klar over det ble kroppen hans hennes. Igjen så han på henne over en stabel med bøker. Det gjorde ikke lenger noe at han var oppdaget. Hun smilte og ristet hodet hans og kysset ham enda en gang.
- Jeg skal reise med toget i kveld, sa hun
og holdt hånden hans over kafebordet. Hun likte slett ikke tanken på å skulle dra noen steder, Ikke nå lenger, ikke etter dette.
- Det ville jeg også gjøre...
- i samme øyeblikk som du oppdaget meg bak reolen.
Hva var det han satt og sa? Han sølte kaffe på seg selv, og på duken. Hun måtte se hvor klønete og nervøs han var. At han også skulle reise, hvorfor? Det var det han hadde tenkt, med toget, Ville hun tro ham?
- Hvor hadde du tenkt å reise?
- Aner ikke, jeg ville bare forsvinne.
Han følte seg faktisk litt roligere hver gang han sa noe eller så på henne. Men det var vanskelig, spesielt å se henne i øynene. Han må være utrolig usikker på seg selv, og innesluttet, tenkte hun ømhjertet. Derfor smilte hun også beroligende når han så forvirret ut og gjemte blikket og hendene under bordet. En gang hadde hun endatil bitt seg fast i pekefingeren hans, sånn ganske forsiktig. Hun ble mer og mer oppstemt etterhvert som han slappet av. Tok det til å bli noe mer mellom dem? Han lengtet etter å bli kysset igjen, det hadde vært en ny opplevelse som virket både beroligende og holdt ham fra å flykte. Han likte henne, og hun ville gjerne gi ham flere kyss, men hun skulle være forsiktig. Hun burde la historien få skrive seg selv. Mest av alt ville hun nok likevel at han kysset henne.
- Skal vi komme oss avgårde til stasjonen? Du skulle jo også reise, sa hun lattermildt.
Så skyndte hun seg å legge til:
- Jeg har lyst på reisefølge.
De burde gå herfra, hun håpet han ville slappe mer av når de ble alene. Han trodde han nikket. Hodet var fullt av febervarme bokstaver, men han fant ikke et eneste ord for det han følte. Hjertet slo hardt og det banket kraftig i ansiktet. Denne ettermiddagen var kroppen blitt forunderlig lett, men også tilsvarende vanskelig å kontrollere. Han bøyde hodet for å skjule seg. Skulle han reise sammen med henne denne kvelden ville det kreve hans deltakelse, det visste han, derimot visste han ikke om han ville klare det.
- Vi to må bli bedre kjent med hverandre og du får ikke si nei.
Det hadde vært en hensynsfull hjelpeløshet i væremåten hans. Han hadde sett på henne (og det gjorde han fremdeles) som om de hadde viktige ting felles. Hun følte seg ikke tilfeldig, utplukket bare fordi hun var kvinne. Beslutningen hennes, lysten og gleden den skapte, måtte på forunderlig vis ha fanget hans oppmerksomhet. Han må ha gjenkjent lengselen og nysgjerrigheten. Og påskuddet, denne muligheten som de nå begge klamret seg til. Hun åpnet døren og insisterte på at han skulle gå inn først. Overkøyen sto på høykant inn mot veggen. Den nederste var gjort klar for henne. Han ble stående på det lille gulvet foran sengen. Som en uforberedt skolegutt prøvde han å finne ut hva han kunne gjøre med bagasjen hennes.
- Kom så skal jeg vise deg hvor jeg bodde, sa hun
idet toget kjørte ut fra stasjonen. Hun ledet ham foran seg fram mot vinduet og med armen over skulderen hans pekte hun mot en husklynge. Med venstre hånd grep hun manuskriptet og trakk seg inn i løgnen. Pusten hennes mot nakken fikk stråler av velvære til å løpe fra korsryggen og opp i hodet hans. Bebyggelsen utenfor kom ut av fokus. Det var umulig å sanse annet enn hennes nærhet. Dette betydde noe. Hans forestilling om tilværelsen, om å bli latterliggjort, var ikke lenger så truende. Nei, det betydde simpelthen ingenting. Han ville skrike høyt uten å tenke på konsekvensene. Forelsket ville han trekke fram akkurat de bøkene han ønsket å lese, begå dumheter og stolt bære enhver innrømmelse. Han snudde seg rundt. Hun hadde tatt et skritt tilbake og sluppet jakken av skuldrene. Nå sto hun med senket hode og åpnet knappene foran på kjolen.
- Du...
- er jeg virkelig her sammen med deg?
- Ja, og det vil jeg at du skal være.
Kjolen gled av henne og ble liggende på gulvet sammen med jakken. Den nakne overkroppen glødet. Likevel så de små brystene hennes ut som de frøs. Rødmende ville han følge hennes eksempel, men hodet ble sittende fast i skjorte og jumper. Hun hjalp ham av med klærne. Da hun løsnet opp buksen og han tråkket ut av den falt hun bakover og inn på sengen.
- Vent, sa hun
med tung pust og reiste seg opp igjen. Han så litt usikker ut inntil hun kysset ham ned i sittende stilling og med et kne på hver side klynget seg på ham. Igjen satt hun slik han hadde drømt om. Enda en gang skildret hun seg selv med kjærtegn. Gjennom florlette tekstiler endret formen seg. En dampende fuktighet gjorde enhver misforståelse umulig. Skinnegang, hjerteslag, tung pust og rytmiske små bevegelser, alt talte det samme intime språk. En rødglødende nål med spiss i begge ender møtte dem i ethvert berøringspunkt. De brant seg på hverandres hud. Området rundt den lille åpningen på toppen av det blodfyllte plommehodet hans var slimet og blank. Hun dro seg selv oppover i fanget og blottet seg malende over ham. Han var mellom leppene hennes da hun lesende slapp seg nedover. Øverst oppe ved den hetteformede hudfolden stoppet hun og trykket seg skjelvende mot ham. De kraftige slagene fra hjertet hans ringte til høytid. Toget passerte en planovergang. Aldri mer skulle han føle den knusende fornedrelsen det hadde vært å bli avvist. Han sto på terskelen til sin egen bevissthet. Fra nå av kom han til å være blant de innvidde. Denne innsikten var hun nå i ferd med å gi ham. Han var ikke lenger en latterlig fiasko. Han ble ført fram mellom hovne hudfolder til et varmt møte med klissvåt kvinnelighet. Han slapp inn og det lukket seg bak ham. Etterhvert som han gled innover lærte han mer og mer. En stund var han redd det ikke var plass nok, men sakte ga musklene etter og slapp ham sultent videre. Hun gled ned på ham og omsluttet hele hans tidligere uvitenhet. Med lyder bekreftet hun likevel alt det han aldri kunne ha forestillet seg. Hennes kropp lukket seg fastere over ham. Takknemlig understreket hun og tok imot de tegn han ga henne. Arbeidet med skrivingen hadde ikke vært forgjeves, han var nøyaktig slik hun hadde skapt ham. Men det var også noe fremmed og nytt, noe hun selv ikke hadde kontroll over. Han førte henne inn i spennende rom og til ukjente steder, og tilstander - måtte hun virkelig tisse? Han fråtset i sitt eget opphav, og de krefter som bar henne var annerledes og kroppen ville mer enn det hun forventet. Orgasmen kom, overtok og endret flere av hennes funksjoner, hun måtte slippe taket og ble gjennomvåt. Plutselig befant de seg i et varmt opprørt hav hvor han kjempet for livet mellom henne og frådende brenninger av klisset hud.
Jens Laland ©2000